Min drakt – Min historie

2004 - 2005

17:32
Gnist Design

Prosjektansvarlig: Astri Fremmerlid/PEM
Prosjektleder: Marianne A. Olsen/PEM
Fotograf: Mari Hildung/PEM

Dokumentasjons- og utstillingsprosjektet Min Drakt – Min Historie ble til i anledning museets markering av 100- års jubileet for den svensk-norske unionsoppløsningen. Her ble det satt fokus på nasjonaldrakten eller festdrakten som viktig identitetsmarkør i ei tid preget av kulturelt mangfold. Tretti kvinner fra ulike land og etniske grupper fortalte om sitt opphav, om å ha flere nasjonale eller etniske identiteter og om nasjonaldrakten eller den tradisjonelle festdrakten som identitetssymbol. Deltakerne i prosjektet representerte land og folkegrupper i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa. Det kvinnene hadde felles var drakten som betydningsfullt objekt, og deres tilknytning til Tromsø i dag.

Prosjektet Min drakt – min historie handler om identitetsmarkering og om hvordan ens personlige relasjoner til familie, folkegruppe eller nasjon får betydning i møte med de fremmede andre. Nasjonsbygging og identitetsutforming er sentrale tema under 100-årsmarkeringen for Norge som selvstendig nasjon med egen konge. Forpliktelser til symboler er et aspekt ved dette, likeledes følelsen av egenart i forhold til andre nasjoner eller en majoritet. Prosjektet må derfor sies å bringe inn et sentralt tema under feiringen av unionsoppløsningen.

Samtaler omkring drakten

Tromsø har siden etableringen i 1794 vært en sammensatt by med nordmenn, samer, innflyttere fra resten av Skandinavia, Russland og Mellom-Europa, og tilreisende i handel, forskning og turisme. I de senere årene er det også en betydelig tilvekst av folk fra ikke-vestlige land. Totalt var det rundt 120 nasjonaliteter representert i bykommunen Tromsø i 2005. En del av disse var flyktninger og asylsøkere, men mange kom også som studenter og høyt kvalifisert arbeidskraft til blant annet universitetssykehuset, Universitetet i Tromsø og Polarinstituttet. I oktober 2004 ble Tromsø kommune tildelt en hederspris som ”Internasjonal kommune” av Fredskorpset og Kommunenes Sentralforbund.

Både historisk og i samtid framstilles gjerne Nord-Norge og Tromsø som åpen og gjestfri overfor de som kommer utenfra. I dette prosjektet stilte vi blant annet spørsmål om trivsel, integrering, jobberfaring, sosialt liv og møter med lokalbefolkning, for blant annet å avdekke om myten om det gjestfrie nord holder. Men i fokus for samtalen stod drakten de brakte med seg; et materielt symbol på tilhørighet til et annet sted, en annen kultur eller etnisk gruppe. Den tradisjonelle drakten er godt egnet for samtaler om likhet og forskjeller, opphav og tradisjon, skikk og bruk. Ut fra samtalene ønsket vi både å nyansere bildet av det flerkulturelle Tromsø, samt å trekke fram en faktor (drakten) som forener og samler denne uensartede gruppen.

Prosjektets siktemål var ikke drakten i seg selv som fysisk gjenstand, men gjennom samtaler om og bruk av drakten i utstilling, å fange inn kvinnenes refleksjoner omkring sin situasjon i Tromsø. Det var tydelig at nasjonaldraktene eller et lands festdrakter hadde stor betydning som minneobjekt og som identitetsfaktor. Vi ville høre om i hvilken grad og hvordan man hadde tilpasset seg og slått rot, om framtidsutsikter og om deres forhold til drakten som et tydelig og noen ganger nærmest demonstrativt kjennetegn på tilhørighet. Intervjuene ble tatt opp på bånd (DAT) og utgjør interessante kilder for studiet av det flerkulturelle Tromsø. En redigert versjon av opptakene ble anvendt i utstillingen som lydsløyfe.

Kvinnens tradisjonelle drakt er et kjærkomment objekt for samtale fordi den som oftest er forbundet med noe positivt; hjemlandet eller ens etnisk identitet, minner om nær familie som skaper stolthet, entusiasme og fortellerglede. Samtidig kan drakten representere traumatisk fortid, som flukt fra hjemland og familie, ensomhet og negative erfaringer under etablering her i Norge. Draktens historie er i stor grad kvinnens egen historie.

Portretter

Hver drakteier ble portrettert fotografisk. Bildene ble tatt i sort/hvitt, i kontrast til de fargerike draktene og viser eieren i en hverdagslig situasjon; på jobb, i skoleklassen, på kjøkkenet, på trening. I tillegg samlet museet inn private fotografier fra begivenheter i deres liv, der drakten ble brukt. Informantene var i ulike aldere og representerte kvinner fra helt ulike miljøer; kvinner under utdanning, i forskning, som hjemmeværende, i jobb med og uten relevante kvalifikasjoner.

For å komme i kontakt med kvinnene ble det innledet et samarbeid med Voksenopplæringen i Tromsø, Kreativt verksted ved Kirkens bymisjon og arrangørene av det årlige arrangementet ”Verden i Tromsø – Tromsø i verden”. I tillegg ble det etablert kontakt med Kvinnforsk på Universitetet i Tromsø og med flere lands foreninger i byen.

 

Utstillingen "Min Drakt – Min Historie"

Utstillingen Min drakt – Min historie baserte seg på intervjuer av 30 kvinner fra ulike nasjoner og etniske grupper. I fokus for samtalen stod festdrakten eller nasjonaldrakten, et sterkt symbol på tilhørighet til et særskilt geografisk område eller etnisk gruppe.

Utstillingen var ikke en tradisjonell draktutstilling. Drakten var her et medium for individuelle historier som publikum kunne lytte til, der kvinnens forhold til sine ulike identiteter var tema. Min Drakt – Min Historie handlet om det å utvikle nye tilhørigheter, og dermed bidra til å prege Tromsø i dag.

Les mer