Klunkestua

I Kvitnesgården har museet rekonstruert ei finstue slik den kunne se ut på et nordnorsk handelssted mot slutten av 1800-tallet. Den såkalte klunkestilen (av det tyske ordet klunk, som betyr dusk) kjennetegnes av tunge, overstoppede møbler rikelig utstyrt med frynser og dusker, store grønne planter og kunstferdig draperte gardiner. Malerier og trykk i overdådige rammer, kandelabere, tallrike portrettfotografier, nipsfigurer og eksotiske suvenirer skulle bidra til å skape en hjemmekoselig atmosfære. Klunkestilen kan trygt kalles minimalismens rake motsetning!

Klunkestilen er én av mange retninger innenfor historismen, som preget europeisk arkitektur og interiørdesign i perioden ca. 1850-1900. Som navnet tilsier, hentet man inspirasjon fra ulike historiske stilperioder, slik som gotikk, renessanse, barokk og rokokko, men også fra Orienten og Japan. Senere generasjoner oppfattet klunkestilen som smakløs og overlesset, og brukte nedsettende betegnelser som «redselsperioden» og «stilforvirring».

Historismen var populær blant borgerskapet, som hentet sine dannelses- og smaksidealer fra det gamle europeiske aristokratiet. De eldre stilartene ble forbundet med rikdom og prestisje. Samtidig gjorde overgangen fra håndverk til maskinell masseproduksjon at det ble lettere for alminnelige borgere å kopiere kostbare stilmøbler og annen innredning. Selv relativt fattige middelklassefamilier, med mange barn og lite plass, prioriterte å ha en representativ finstue som bare skulle brukes ved spesielle anledninger.

På grunn av den livlige handelen langs kysten var de nordnorske handelsstedene svært åpne for impulser utenfra. Europeiske moter og omgangsformer spredte seg raskt langs leia og fant veien til nessekongenes hjem. I finstuen på handelsstedet røkte den lokale handelsmannen sigarer og drakk edle europeiske viner av slepne krystallglass sammen med sine forretningsforbindelser, mens husets sønn eller datter underholdt gjestene med pianostykker av Chopin, Grieg, Liszt og andre populære komponister.